På sykehuset, KCMC i 1. og 2. uke

På sykehuset, KCMC (Kilimanjaro Christian Medical Centre). Uke 1 + 2

Nå er vi ferdige med syv spennende dager på sykehus. Vi ble delt inn i grupper på to og to og roterte på å være på obstetrikken, ortopeden og på premature avdeling.

Obstetrikken var for undersøkelse og behandling av kvinnene som skulle føde eller som akkurat hadde født. I tillegg hadde de også screening og vaksinering av en dag gamle babyer. Her ble det nesten bare å dilte etter legene som gikk visitt og kose med de nydelige små barna som ikke hadde friske mødre til å passe på dem. Helt super oppgave det ;) Vi savnet å se fedrer som støttet opp om de stakkars kvinnene som skulle eller hadde gjennomgå mye smerte. Så en oppfordring til mannfolkan: stikk iallefall innom dama di når hun er på sykehuset for å føde! :) Det snakkes mye på swahili både til pasientene og mellom personalet, og vi kjente en smule skuffelse over at vi ikke skjønte så mye som vi hadde håpt på :P Vi sperrer opp ørene når det snakkes om mzungu (=hviting på swahili), men hva de snakker om oss er noe usikkert.. Vi bestemte oss for å tro at de sikkert bare digger oss;)

Så var jeg på ortopeden. Sitter igjen med mange inntrykk derfra. Der var det alt fra søte småbarn med et enkelt armbrudd, til motorsykkelskadde pasienter med store og alvorlige skader. En del hadde også fått kjipe trykksår og muskelsvinn, etter mye liggetid under behandlinga av den primære skaden. Fikk til og med oppleve litt Grace Anatomi- tendenser med frieri fra en av pasientene der. Score! Har fått beskjed av brødrene mine at jeg må ta med meg en fyr hjem med tynne legger som de kan trene opp til å bli norsk verdensmester i løping. Funker det med syltynne legger pga lammelse og muskelsvinn…? I tilfelle er saken biff :)  

De siste dagene var jeg og min kompanjong, Audhild, på premature avd. Der var det fortidligfødte babyer som skulle vaskes, mates, veies, vurderes og behandles med medisiner. Barna vi så veide helt ned til 800 g. :S Kjente det var litt skummelt å skulle bade de utrolig skjøre små nurkene, men gikk heldigvis helt strålende. Spedbarnene her er ofte ganske hvite før de blir mørkere etter hvert, så der gled vi rett inn og vi fikk dele på kallenavnet mzungo med dem. Jeg hadde pakket med meg en del kuvøseposer som venner og familie hadde strikket før jeg dro, etter inspirasjon fra et prosjekt som ble startet i Haydom. Både de ansatte der og mødrene digga klærne! Så hjertelig takk til dere som har strikket :D Følte jeg ble ganske poppis etter det;) Jeg ønsket ikke å plage de syke pasientene med for mye bildetaking, tror heller ikke jeg hadde fått lov til det, men på premature avdelingen derimot fikk jeg lov til å knipse i vei etter at jeg hadde gitt dem gaven. 

Tok vekk bildene av de skjønne ungene pga etiske retningslinjer. 

                                 

Takk til venner og familie for fine hjemmestrikka "kuvøseposer". De premature barna som fikk dem, var helt utrolig skjønne i dem! Jeg tenkte kanskje at de kom til å være litt små for dem, men det var det absolutt ingen fare for. De hadde heller noe å vokse i :) 

Her snakker vi O2 kolbe! 

Chai te

Hver dag er det lunsjpause i 11-12 tida. Da samles sykepleierne og av og til legene også til chai-te og loff. Chai-te er altså te kokt på melk, vann og massevis av sukker. Vi får creds om vi drikker og spiser mye, men om man kun tar ei skive med loff blir jeg alltid spurt: "Are you afraid to become just as fat as I am"? mens de ler høyt og stryker seg over den store, spretne Afrika rompa si;)

African time

Tålmodigheten testes litt, men jeg kjenner den bedres stadig:) Hjemme hadde jeg blitt relativt utålmodig hadde jeg måtte sitte stille i en halvtime- time før vi kommer igang med noe. Nå klarer jeg mer å slappe av og bare innse at ting tar tid. Det gjør ikke noe å vente litt, senke skuldrene, lene seg tilbake og la tankene flyte fritt eller la være å tenke på noenting, herlig :) Som de sier her: tiden går ikke, den kommer. 

To og to

Jeg synes det er veldig greit at vi er sammen to og to for å kunne dele tanker rundt det vi har opplevd ute i praksis. I tillegg er det alltid spennende å komme hjem for å høre hva de andre jentene har å fortelle! Mange inntrykk og opplevelser, både av kjipe og av fine situasjoner. Vi har ingen planer om å bli innlagt på sykehuset her nede, men vi har som oftest helt fint som observatører og assistenter =) 

Hjemmesykepleie

Nå er vi ferdige på det store sykehuset, KCMC, og skal ut i "hjemmesykepleie". Tror det blir umulig å finne et likt opplegg som studentene hjemme har under denne praksisen, av den grunn at de ikke har den form for hjemmesykepleie i Tanzania. Akkurat nå virker det mer som om vi skal være mest borti mindre og mer lokale klinikker. I tillegg skal vi også være med på noen forelesninger med de lokale sykepleierstudentene:) Spennende!